Skip to content

Om Steinhuset

Historie

Steinhuset på Gran prestegård, er enestående i sitt slag på bygdene i Norge. Selv om det er mindre, har huset meget til felles med tilsvarende bygninger fra middelalderen som bisper og konger har etterlatt seg i de gamle byene.

Oppdagelsen av gjenbrukte, karakteristiske bygningssten fra de to kirkene på Granavollen, tyder på at huset kan være bygget kort tid etter ombyggingen av kirkene, dvs ca. 1200. Tydelige spor etter brann med påfølgende fornyelse og reparasjon har gitt huset et 1500-talls utseende. Det fremtrer i dag mer som en renessansebygning. De høye gavlene er fra restaureringen omkring 1900.

Huset er på to etasjer over en hvelvet kjeller. I kjelleren er det rester av en peis og en bred steintrapp fører opp til første etasje. I denne etasjen finner vi et større kammer med peis. En eneste stor sal i hele husets lengde, med peis og privet, utgjør annen etasje. Adkomst til denne store salen har vært en utvendig svalgang.

Bruken av Steinhuset er usikker, men kjelleren kan ha vært brukt som lagerplass, kjøkken og oppholdssted for ansatte, kammeret var husherrens bolig og salen ble brukt til fest og representasjon. Huset kunne passe som residens for en høytstående geistlig i den katolske tiden. Da menn den gang skulle leve ugift, trengtes bare et standsmessig kammer for personlig bruk. Nødvendig husvære til folk og fe var fordelt på de mange trehus som fantes på prestegården forøvrig.

Steinhuset som en del av et cistercienserkloster har også vært lansert. Dette er heller tvilsomt, og ideen om at huset er bygget av prosten Bård, som har vært den mektigste og mest kjente prest i Gran i katolsk tid, er mer sannsynlig. I så fall er huset et gjestehus og gildehus, men er også så solid bygget at det kunne holde stand mot fiender i ufredstider.

Byggherre og opprinnelig bruk av huset forblir høyst sannsynlig ukjent, og vi må leve med denne gåten.

Restaurering

Spiren til det arbeidet som førte fram til dagens flotte middelalderhus på Granavollen ble foreslått, av Kari Gulden, på et møte i Østre Gran bondekvinnelag i mars 1964. Torsdag 30. april var de seks bondekvinnelagene på Hadeland representert på et felles møte på Ringvold pensjonat hvor en av hovedsakene var Steinhuset. Etter en befaring av Steinhuset, ledet av sokneprest Framhus, ble Steinhuskomiteen stiftet. Denne komiteen bestod av formennene i de seks bondekvinnelagene, og med Rachel Raastad som formann. Hovedmålet for komiteen var å skaffe tidsekte utstyr til det gamle huset, men det var tanken og viljen bondekvinnelagene la for dagen som førte fram til dagens storstue. Steinhuskomiteen ble oppløst 29. april 1981, og oppsparte midler ble gitt til Steinhusets Venner.

Steinhuset var statens eiendom, det stod på statens grunn og det var fredet i henhold til Lov om fortidsminner av 1951. Det var en del diskusjon om hvor ansvaret for istandsettelsen egentlig lå, og riksantikvaren foreslo i januar 1966 å nedsette en plankomite som skulle sikre finansiering, finne praktisk anvendelse og klarlegge eventuell tilpasningsarbeider.

Plankomiteen holdt konstituerende møte den 19. april 1967, og i samme møte ble det besluttet at det skulle settes i gang med en del reparasjonsarbeider.

Selv om restaureringen ikke var ferdig, ble Steinhuset tatt i bruk til kirkekaffe den 31. august 1969. Det var Østre Gran bondekvinnelag som inviterte til kirkekaffe i forbindelse med at Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, forrettet messe i Nicolaikirken. Både Bjerkås og Steinhuset trakk folk, og det var fullt av folk både ute og inne under serveringen.

Det kan være langt fra departementet i Oslo til Granavollen, og mange mente det ville være bra med lokalt eierforhold og ansvar for Steinhuset. Både Riksantikvaren og departementet mente dette var en riktig vei å gå, og Steinhuset ble overdratt til Stiftelsen Steinhuset den 22. okt. 1970. Konstituerende møte i Stiftelsen Steinhuset ble holdt den 20. august 1971, og som formann ble Jens M. Alm valgt.

Parallelt med opprettelsen av Stiftelsen Steinhuset, ble det arbeidet med en støtteforening hvor alle interesserte kunne være medlem. Foreningen skulle ha som formål å arbeide for en positiv bevaring og møblering av huset, slik at det kunne tas i bruk til ulike kulturelle formål. Løsningen på en slik støtteforening ble etableringen av foreningen Steinhusets Venner den 29. april 1971. Første styret i Steinhusets venner besto av: Rachel Raastad, Ingrid Gaarder, Bitten Skiaker, Sofie Western og Jostein Pedersen.

Oversikten viser at mange har vært involvert, og lagt ned et stort arbeid, i istandsettelsen av Steinhuset. Dagens hadelendinger kan være takknemlige for arbeidet som ble gjort, og det er vårt ansvar å sørge for at huset blir vedlikeholdt og brukt i tråd med intensjonen også i kommende tider.