Blåfarging av underlaget

Hege Dagestad

Blåfargingen av underlaget for broderiet foregikk etter standardiserte metoder, men måtte utføres i den kalde årstiden, og ga noen utfordringer knyttet til lys og kulde.

Vaid

Vaid er en toårig plante i korsblomstfamilien og er en indigobærende plante, dvs. den kan gi den mest holdbare blåfargen som finnes naturlig. Man kan dyrke vaid i Norge i dag, og man antar at dette har vært en plante som også har vokst her tidligere.
Det er vanlig å høste blader fra førsteårsrosetten og farge med ferske blader, eller å utsette den for en form for gjæring, fulgt av evt. tørking for transport.
Vaid har hatt stor historisk betydning som kilde til blåfarge for tekstiler, og for handelen i Europa i middelalderen. Derav fulgte også teknikker for å bevare fargeemnet til transport og handel.
Det er funnet vaidfrø i vikinggraver, noe som understreker betydningen vaid har hatt.
I dag er det også mulig å farge med vaidpulver som kjøpes gjennom egne forhandlere av plantefarger.

Bunntekstilets farge

Det ble bestemt at bunntekstilet skulle farges med indigo utvunnet fra vaid(Isatis tinctoria), fremfor det fargematerialet som kalles indigo (Indigofera tinctoria).
Det ble vurdert å farge det ferdigvevde bunntekstilet, fremfor garnet før farging, men det ville krevd store arbeidstønner/baljer og med større risiko for striper i det fargede tekstilet, så denne prosessen ble forkastet.
Det var ikke en del av prosjektet å farge med egendyrkede planter, eller å bruke noen av prosessene knyttet til å hente ut indigo fra ferske planter, så det ble valgt å farge med vaidpulver.
Farging med «vaid» og farging med «indigo» har omtrent samme prosedyre da begge inneholder fargeemnet indigo, det er dog i lavere konsentrasjon i vaid (selv om vaid er atskillig mer kostbart).

Blåfargen er av Worm beskrevet som subcaeruleo og ble diskutert i arbeidsgruppen. Beskrivelsen kan oversettes med «under himmelblå» så spørsmålet er da om det er lysere eller mørkere, og hvor mye? Cereulenblå er en akvarellfarge som er lys mellomblå med et lite grønnskjær, som kan minne om nyanser fra vaidfarging.
Arbeidsgruppen besluttet at fargedybden ikke var avgjørende, men det var viktig å bruke vaid siden det sannsynligvis ble brukt i det opprinnelige teppet.

Jeg valgte å bruke en standard oppskrift som med vanlig indigopulver ville gitt mørk blå, men som med vaid ble lys mellomblå. Denne fargenyansen ble brukt i renning, mens vi ventet på forsinket leveranse av mer vaidpulver til farging av innslagstråd.
Innslagstråden ble farget noe mørkere, noe som sannsynligvis bidrar til å gi det vakre fargespillet i tekstilet. Det er påtagelig stor forskjell på fargen i forskjellig lys. Inne i steinhuset der det skal henge, ser fargen forholdsvis mørkt ut, men ikke så mye at det dominerer de flotte broderiene.

Forarbeid

Før man kan farge garn må det gjøres klart. Hver hespe er på 100 g og er knyttet sammen i bunter på 25 g, men slik at tråden ikke blir brutt mellom de 25 g hespene.
Under farging er det viktig at garnet er _løst_ bundet om, for å unngå striper der tråden har vært. Dvs. alle tråder måtte åpnes opp og bindes løst på nytt. I tillegg ble det enda laget to nye ombindinger. Flere ombindinger er viktig for at garnet ikke skal floke seg under arbeidet i fargekjelen.
Dernest ble garnet vasket i mildt såpevann, skyllet godt, og var dermed ferdig bløtlagt til fargingen.

Tidspunkt for farging

I tidlig planleggingsfase var det forespeilet at blåfargingen skulle skje sommerstid, og dermed ute under tak med stor plass og med god lufting, gode lysforhold, og sommertemperatur. Dessverre trakk prosessen ut, slik at fargingen ikke kunne begynne før vinteren var vel etablert…

Innefarging

Grunnkype: Indigofarging er en omstendelig prosess der man lager en grunnkype/stamkype som består av indigo og kjemikalier som «modnes» en periode, feks over natten eller lenger. Indigo er ikke vannløselig, men man må gjennom kjemiske prosesser gjøre fargen tilgjengelig, blant annet ved å gjøre løsningen basisk og fjerne oksygenet. Til dette ble det brukt egnede kjemikalier, men kan også foregå ved å bruke urin, noe som er kjent fra tidligere tider.

Fargebadet: Ferdig grunnkypen tilsettes i oppmålte porsjoner til fargebadet/fargekypen der selve fargingen foregår. Når garnet tas opp av fargebadet vil det se gult ut, men vil raskt gå over til grønt og så til blått mens indigo oksyderes og fester seg permanent på garnet. Dette er en forholdsvis sølete og ikke minst meget illeluktende prosess. Mellom hvert dypp skal hespene ristes slik at det kommer mye oksygen til, og deretter henges opp en stund før neste dypp. Dermed vil både omgivelser, og for så vidt luften bli «farget» av arbeidet.

Lysforhold

I tillegg til at indigofarging krever mye plass til håndtering og søl, og gode luftemuligheter, merket jeg meget godt at fargetolkninger er svært vanskelig å gjøre i innelys vinterstid. Selv dagslyset var mørkt og tungt pga. typisk vintervær og gjorde det vanskelig å vurdere hva slags fargedybde jeg fikk for hvert dypp.
En uventet utfordring knyttet til lysforholdet var at pH-stripsen ble uvanlig vanskelig å lese av uten godt dagslys, og pH er en viktig parameter å regulere ved indigofarging.

Fargingen i praksis

Etter å ha vurdert andre muligheter for store nok fargelokaler, med lys og varme og som samtidig kunne tåle søl og lukt , så bestemte jeg meg for at farging i egen storstue var enklest og kunne oppfylle de tekniske kravene med litt tilpasninger. Stuen ble ble renset for småting og dekket med beskyttelsestepper, slik at jeg fikk plass nok, og ikke ødela omgivelsene med blåfarge.

Jeg utarbeidet et avansert tabelloppsett med tillaging av kype, fargebad, antall dypp og tørkeperioder osv., som i seg selv var styrende for fargingen, da jeg ville ha mest mulig lik farge på alle hespene. Det var forholdsvis mye garn som skulle farges så likt som mulig, og kontroll på tiden for alle arbeidsoperasjonene er viktig i denne sammenhengen, ellers har man ikke noe å gå ut fra.

Helseaspektet måtte ivaretas på best mulig måte, så utover standardutstyr verneutstyr, ble «friskluftspunkter» lagt inn i tabellen.
Siden hespene skulle henge før neste dypp, brukte jeg anledningen til å gå ut av fargerommet mens jeg tok tiden, for å unngå å utsette meg for skadelige kjemikalier over lange perioder. Full gjennomtrekk ble foretatt mellom hver fargerunde, og ved dagens avslutning ble _alle_ elementer med fargevæske og kjemikaliesøl vasket og  fjernet fra rommet, slik at det ikke skulle bygge seg opp over flere dager.

Fargingen med forberedelser før og etter hver dag, pågikk fra morgen til kveld, i en hel uke for både renning og innslagstråd.
Det mest krevende var altså ikke plassforhold og søl, som er lett å se for seg ved denne typen farging, men problemet med utlufting i sterk kulde og lysforholdene som til tross for godt med innelys gjorde det vanskelig å vurdere fargen.

Oppsummert

Vinterfargingen var ikke optimalt for arbeidsprosessen, og understreker at man så langt mulig bør belage seg på denne typen farging i Norge i sommerhalvåret, med gode og naturlige lysforhold og nok muligheter til god gjennomluftingen.
Fargingen pågikk i 2 x 1 uke fra tidlig morgen til sent på kveld, sentrert rundt de dyrebare timene med dagslys for de viktigste fargeavgjørelsene.
Heldigvis ble resultatet meget vakkert, noe som var særlig tydelig etter at det var ferdigvevet, brodert og på rett plass i Steinhuset.