Av: Turid Svarstad Flø Foto: Morten Stige
Røn-teppet er fra samme tidsepoke som Bildentekstilen. Forskjellen på disse to teppene er at av Bildentekstilen finnes det i dag kun en liten akvarell fra 1600-tallet som sier noe om hvordan teppet kan ha sett ut. Akvarellen gir opplysninger om motiv og farger. Av Rønteppet derimot finnes det et bevart stykke som viser en av de to mest brukte broderiteknikkene i middelalderen (leggsøm).
Det er tidligere tatt et valg om at Bildentekstilen skal utføres i leggsøm. Jeg mener det er et fornuftig valg å bruke leggsøm i Bildentekstilen fordi det gir større frihet både til veveren, spinneren og til den som broderer. Dersom man hadde valgt smøyg, den andre mye brukte broderiteknikken i middelalderen, ville det ha skapt større utfordringer med tilpassingen av bunnstoffets tråd og tetthet i forhold til tykkelse på brodergarn.
En akvarell har en luftighet i seg som ikke alltid er så lett å gjenskape i broderi og vev. Nå er det ikke sikkert at den samme luftigheten har vært tilstede i selve Bildentekstilen. Man kan likevel anta at små penselstrøk og fargeantydninger som har vært i akvarellen sier noe om utførelsen av tekstilen. Her gjelder det å finne riktig uttrykksform. Det er ikke alltid lett og medfører ofte mye prøving og feiling. Når denne tekstilen skal broderes ville jeg personlig ha lett etter alt i akvarellen som kunne «lette opp» og gi lys og luft i tekstilen. En tekstil vil nesten alltid få et tyngre uttrykk enn en akvarell.
En annen utfordring er det lille formatet akvarellen har. Når den skal forstørres skjer det ofte noe med komposisjonen. Figurene må oftest strammes opp for ikke å miste spenstigheten. De ensfargede flatene blir større og kjedeligere. Her må det være rom for å bruke fantasien, men man må ikke glemme at uttrykket skal være middelaldersk.
En tekstil har også muligheter som en akvarell ikke har. Man kan spille på tekstur og bevisst bruke den lys og skyggevirkning som et godt spunnet garn gir sammen med broderiteknikken. Her burde det være muligheter for å hente inspirasjon fra Røntekstilen.
Bunnstoffet.
Dette bildet viser den delen av Rønteppet som er bevart. I Rønteppet er store deler av bunnstoffet forsvunnet. Grunnen til det er at i gamle tepper av lin som har vært utsatt for fuktighet, fortsetter røyteprosessen og til slutt smuldrer linfiberen helt opp. Rønteppet er i dag festet til et annet litt grovere linstoff for å rette opp motivet og for å bevare restene av bunnstoffet og broderiet. Dette opprinnelige stoffet har en tettere kvalitet enn «hjelpestoffet» det er festet til. Fotografiet viser tydelig dette. Stoffet er vevet slik at det ligger to tråder ved siden av hverandre både i renning og innslag. Innslagstrådene er litt tykkere enn renningstrådene (6x 4,5 doble tråder pr cm).
Dette stoffet er i lin. Om Bildentekstilen leser man at stoffet er laget i mørk blå ull. Det finnes eksempler fra samme tid at ull har vært brukt som bunnstoff også. I Høylandsteppet er bunnstoffet laget i ull og det har en ganske lik binding som i Røntekstilen, med 2 tråder både i renning og innslag.
Denne vevemåten på bunnstoffet med litt grove tråder og relativt tett vevet, gir lys og skyggevirkning og liv i flaten. Dette er viktig å overføre til framstillingen av Bildentekstilen. Bunnstoffet er en viktig del av prosessen for å få til et vellykket resultat.
Broderiretning og fargebruk.
Ser man på hesten er det interessant å se at brodergarnet med den dekkende bunntråden er lagt i ulike retninger på forskjellige deler av hesten. Overtråden som ligger vinkelrett på den dekkende bunntråden skifter da også retning. Det vil si at brodergarnet ikke følger trådretningen i bunnstoffet av lin. Dette virker som om det er gjort helt bevisst, da vi finner mange eksempler på det i Røntekstilen. Det kan muligens ha en praktisk årsak. Kanskje å føre alt for lange tråder på rettsiden kan ha vært problematisk under broderingen.
I alle fall er denne broderimåten kjærkommen for å bryte opp en større litt kjedelig flate. Her får man gratis lys- og skyggevirkning inn ved å endre retningen på broderiet.
Treet er et godt eksempel på dette med broderiretning og fargebruk. En naturtro fargegjengivelse var ikke nødvendigvis vanlig i middelalderen. Nederst er treet brunt. Det går så over til å være gult, rødt og blått. En av gulfargene kan muligens ha vært grønn. Erfaring med gule og grønne farger er at de ofte forandrer seg over tid. De har lettere for å falme når de utsettes for lys. Dessuten finnes det ikke grønt i teppet. Det er sannsynlig at det kan ha vært det. De gule fargene har ganske sikkert vært sterkere enn de ser ut for oss i dag. Det var vanlig å bruke mettede farger i middelalderen. Det vil si klare og sterke farger. De andre fargene i Røntekstilen er svært godt bevart. I rekonstruksjon av Bildentekstilen bør man ha det i bakhodet at man følger disse reglene med å bruke mettede farger.
Fantasifull bruk av leggsøm
Dersom man ser på hodeplaggene til de 7 falne krigerne finnes det ikke 2 like hjelmer. Alle har ulike farger og forskjellig pynt. 2. og 4. kriger, sett nedenifra, skiller seg noe ut fra de andre. Nr 2. har et rutenett som hodeplagg. Der er det brukt en broderiteknikk som slipper brunnstoff-fargen i gjennom. På den 4. krigeren er enkel leggsøm brukt til å lage et mønster over en dekkende leggsøm. Begge deler skaper liv og luftighet. På drakten til den 6. krigeren er enkel leggsøm brukt til å lage en prikkete effekt, kanskje det skal forestille en brynje. Uansett er det fint å variere teknikken fra å være tett og dekke flaten til å være transparent ved å slippe bunnstoff-fargen igjennom.
Alle ansikt i teppet har bunnstoff-farge og ansiktsuttrykkene er mange og laget i ulike trådfarger med enkel leggsøm.
Borden nederst i teppet er også eksempel på hvordan de
vekslet mellom å bruke tette flater, satt sammen med åpne felt. Her synes
bunnstoffet, og mønsteret kommer fram ved å bruke enkel leggsøm som dekor. Dette
ser man best på det første bildet.
Brodergarn, snu- og tvinnretning, og tykkelse.
I undersøkelsen av Rønteppet fant jeg ut at brodergarnet varierer i tykkelse. Som oftest var det brukt et relativt tykt garn som dekkende bunntråd. Denne tråden hadde i de fleste tilfeller S-snu og Z-tvinn. Den kryssende overtråden var betraktelig tynnere og med Z-snu og S-tvinn. Begge trådene hadde god snu- og tvinnmengde. Et håndspunnet garn vil aldri bli så jevnt spunnet som et maskinspunnet garn. Små ujevnheter som et håndspunnet garn gir, og ulik tykkelse på garnene, samt den kryssende effekten i selve broderiteknikken, er med på å lage struktur og relieffvirkning i broderiflaten.
Dette er positivt om det kan overføres til Bildentekstilen. Alt som kan være med på å skape lys- og skyggevirkning i flaten tror jeg vil tilføre de største broderiflatene mer liv. Dessuten å variere teknikk og fargenyanser i den grad det gir rom for det, tror jeg også vil gi mer livfulle figurer.
Konturene.
Konturene i de middelalderteppene jeg kjenner til spiller en vesentlig rolle når det gjelder å skape form. Disse er i Rønteppet, men også etter akvarellen til Bildentekstilen å dømme, utført i flere farger. De broderes til slutt og strammer opp figurene i tekstilen, dessuten gir det en sterkere avgrensing mellom fargeflatene på bunnstoff og figur. I Rønteppet hvor så mye av bunnstoffet er forsvunnet kan man tenke seg at figurene har hatt en strammere form når teppet var nytt. Jeg tror det er viktig å tenke stramhet i alle figurer i Bildenteppet som skal broderes. En tekstil vil alltid få en naturlig mykhet i seg som en akvarell malt på et stivt papir ikke har.
Tykkelse på brodergarn og tettheten i selve broderiet.
Dette bildet viser hvor tett trådene i leggsømmen er lagt og viser litt av garnets tykkelse og ujevnheter. Det kan være fint for den som spinner brodergarnet i Bildentekstilen å se at ujevnheter fantes før også. Det er menneskelig å få litt variabel trådtykkelse. Ujevnhetene må komme der de naturlig oppstår. Det gir best resultat i den ferdige tekstilen.